Bannerbilde

Offentlig forsknings- og utviklingskontrakt

Offentlig forsknings- og utviklingskontrakt

Utgangspunktet syntes håpløst: Selg lokalproduserte betongtrykkrør til IVAR til erstatning for en elendig hovedvannledning… av betong! En offentlig forsknings- og utviklingskontrakt førte til dokumentasjon av betongens kvalitet også til vannrør, samt intern kvalitetsheving av betydning.

Artikkelen er skrevet av sivilingeniør Christen Ræstad, Drammen, i 2011.

Tidspunktet var tidlig 1990-tall, stedet var Stavangerregionen: Det interkommunale VAR-selskapet IVAR hadde en 900 mm Premo hovedvannledning i betong som hadde hatt en rekke alvorlige havarier, der enkelte ledningsbrudd også ble vurdert som farlige for liv og helse.

I denne artikkelen fra 2011 beskrev sivilingeniør Christen Ræstad FoU-prosjektet.  Ledningen måtte fornyes og IVARs hovedplan var å bruke 400 millioner kroner for å legge 29 000 meter ny hovedledning med diameter 1200 og 1400 mm.

Skjæveland tok utfordringen og engasjerte meg for å tilrettelegge en offentlig forsknings- og utviklingskontrakt (OFU) mellom det offentlige IVAR, produksjonsbedriftene Skjæveland og SENTAB (Sverige) samt SINTEF i Trondheim. Prosessen førte blant annet til at SINTEF dokumenterte at betong var et fullverdig alternativ for IVAR, både hva angår levetid, styrke og egnethet for oppgaven.


GIKK FOR SENTAB-RØR

I 1994 var Skjæveland en liten bedrift med 16 medarbeidere og en årsomsetning på 19 millioner kroner, hvorav omkring 13 i rør og kummer. IVAR-prosjektets ramme innebar en leveranse av 5 800 rør i 5 meters lengde, der kravene til produksjon og leveranse måtte overholdes meget strengt. Rørprisen ville ligge omkring 100 millioner kroner.
I Skåne hadde Skanska Prefab AB patentet og produksjonen av SENTAB-rør, som er forspente betongrør dimensjonert for høye vanntrykk. Forslaget fra Skjæveland Cementstøperi var å benytte en nedlagt produksjonsbedrift i Sandnes til å produsere SENTAB-rørene i de angitte kjempedimensjonene.


DOKUMENTERT KVALITET

Første steg i prosjektet var å overbevise og dokumentere overfor IVAR at betong ville være et fullgodt alternativ som vannledning, til tross for havariene og forfallet i Premoledningen. Undersøkelser hadde slått fast at bruddene skyldtes korrosjon på armeringen i rørene, sannsynligvis på grunn av at sanden som tilslagsmateriale i betongen var sjøsand med betydelige korrosive egenskaper.


Undersøkelsen hadde en stor fordel i at IVAR allerede hadde en 45 km lang SENTAB-ledning; Jærledningen. Man kunne altså undersøke tilstand og mulig kvalitetsreduksjon på en SENTAB-ledning som IVAR selv eide. SINTEF, ved Sveinung Sægrov og Inger Mæland, ble engasjert for å fremskaffe dokumentasjon av denne ledningen. Konklusjonen ble trukket i en rapport i mars 1994:

“Tilstandsundersøkelsen viste ingen målbare faktorer som begrenser Jærledningens levetid vesentlig.”

Dermed var første hinder forsert. IVAR godkjente å ha betong som et aktuelt materiale for den nye ledningen.

SYSTEMATISK UTVIKLING

Parallelt med SINTEFs arbeid med dokumentasjon av levetid på betong trykkrør, iverksatte Skjæveland et systematisk arbeid der hele bedriftens utviklings- og produksjonssystem ble nyutviklet, og bedriftens kompetanse og kapasitet til systematisk kvalitetssikring utvidet. Resultatet ble en «Kvalitetsmanual» og en «Produksjonsmanual.»


Jeg er imponert over hvordan alle ansatte hos Skjæveland Cementstøperi sluttet helhjertet opp om utviklingen av bedriften for å møte IVARs krav. Skjæveland vant ikke leveransen, det gjorde glassfiberrørprodusenten Flowtite. Men betongvareprodusenten vant et helrått løp med satsing på kvalitet, dokumentasjon og kompetanseutvikling som i de neste 15 årene har satt imponerende spor etter seg. Prosessen bidro også til dokumentasjon av betong som fullgodt alternativ også på vannledning.