Test- og demonstrasjonsfeltet: En solid innsats for hele fagfeltet

Stian Omdal har på disse årene gått fra å være ingeniør i teknisk planlegging fra Universitetet i Stavanger, med videreutdanning som sivilingeniør i bygg- og miljøteknikk ved NTNU i Trondheim med spesialisering innen veg- og VA-teknikk, til å bli markedssjef i COWI Norge. Yrkeslivet startet han som sivilingeniør ved COWIs avdeling i Stavanger, hvor han prosjekterte og var byggeleder for veg-, vann- og avløpsprosjekter.

Tiårsperspektiv - overvann og klimatilpasning

– Nå arbeider du på en måte som gir deg overblikk over blant annet overvann som tema i nasjonal sammenheng. Hvilke tanker gjør du deg nå, knyttet til temaene overvann, klimatilpasning og forebygging? Og ikke minst: Hvordan opplevde du det da du prosjekterte systemløsningene for overvannshåndteringen på Skjæveland Gruppens test- og demonstrasjonsfelt for over ti år siden?

– Det er interessante spørsmål. På disse ti årene har det skjedd virkelig mye innen åpen, naturlignende overvannshåndtering. Samtidig starter vi fortsatt med det grunnleggende temaet som møter oss på ethvert anlegg og prosjekt: «Hva må gjøres nå»?
For å håndtere overvannet gjennom åpne løsninger må planleggingen starte i tidlig fase, det må settes av arealer, og vi må få inn erfaringene fra kommunene.

Imponerende, modig innsats

– Alt dette snakket vi om for ti år siden. Det har i etterkant vært en betydelig utvikling i lovverket og i antall prosjekter, men vi som kjenner faget vet at utfordringen fortsatt er mangler ved samarbeid på tvers og gjennomføring. Et annet stort tema er: Hvordan skal vi få betalt for utviklingen og etableringen av overvannsløsningene? Der kommer kanskje den nye avgiften inn, så utviklingen går stegvis fremover.

Men uansett hvor vi er i dag, så er det som Skjæveland Gruppen gjorde for ti år siden både imponerende og tøft. Da var det stor usikkerhet rundt åpen overvannshåndtering blant VA-miljøene landet over. Tvilen handlet om hvordan løsningene ville fungere, og om dette i det hele tatt var mulig. Kommunene var tilbakeholdne fordi de ikke hadde erfaringsdata fra anlegg med slike løsninger, samtidig som de ønsket funksjonsdata fra etablering og drift av åpne anlegg over tid. Da tok Skjæveland initiativet og sa: «Denne utfordringen tar vi», og så etablerte de et komplett forskningsfelt – i full størrelse og i daglig bruk!

Fra masteroppgave til fullskala forskningsfelt

– Du var nyutdannet da og fikk i oppdaget med å prosjektere det VA-tekniske gjennom din stilling som sivilingeniør ved COWIs avdeling i Stavanger.

– Ja, og der er litt spesielt å se tilbake på. Året før skrev jeg masteroppgaven min, knyttet nettopp til håndtering av overvann gjennom naturlignende metoder. Tittelen på masteroppgaven er: «Grønngater – En ny type vegplanlegging, eller bare en visjon? En samfunnsøkonomisk vurdering av tverrfaglig vegplanlegging i Norge». Der vurderte jeg spesielt de samfunnsøkonomiske fordelene knyttet til bruk av alternative og naturlige håndteringsmetoder for overvann langs, og i norske urbane gatesystem. Som en del av forskningen tilknyttet oppgaven, sendte jeg spørreskjema om overvannshåndtering til 91 kommuner og fikk svar av 68. Svarprosent var på 75, kommunene som responderte representerte da ca. 60 prosent av landets innbyggertall.

Skepsis i kommunene

– Og svarene fortalte at?

– Det gjennomgående svaret var: «Vi benytter bare tradisjonelle løsninger». Kommunene var nysgjerrige, men forsiktige. Løsningene ble i stor grad brukt der ledningsnettet allerede var sprengt, og ofte skjøvet over på private utbyggere, heller enn integrert som en normal del av kommunens egen infrastruktur.

Bare rundt halvparten av kommunene oppga at de brukte noen form for alternative overvannsløsninger. Av disse igjen var det mange som kun brukte dem gjennom krav til private utbyggere, ikke i egne prosjekter. Kun rundt 35 prosent av kommunene hadde infiltrasjons- og fordrøyningstiltak i egen regi. Bruken var klart størst i de store kommunene. Blant kommuner med 75 000 innbyggere og mer, oppga alle at de brukte best mulige løsninger, mens bare ca. 18 prosent av kommuner med 5–20 000 innbyggere gjorde det samme.

– Hva var årsakene til dette?

– I oppsummeringen konkluderte jeg med at usikkerhet og manglende kunnskap var det største hinderet. Det fantes lite norske erfaringer knyttet til kostnader, drift og oppfølging, konkrete løsninger og politiske føringer.

Løsningene ble også oppfattet som nye og usikre. De viktigste oppgitte utfordringene var mangel på areal, usikre infiltrasjonsforhold og topografi, med kaldt klima, grunnvann og politiske forhold som tillegg. For mange fremstod «alternativ overvannshåndtering» mest som fordrøyning i magasin før påslipp på rør, mens potensialet for blågrønne byrom var uklart eller nedprioritert, beskriver han.

Skjæveland Gruppen tok ansvar

I oppgaven konkluderte Stian Omdal med at det var et tydelig behov for statlig finansiert forskningsprosjekt.

– Så kom jeg ut i arbeidslivet. Gjennom stillingen i Cowi møtte jeg ledelsen i Skjæveland Gruppen som sa: «Jo – dette er mulig, denne forskningen skal vi få til – kjør i gang!»

– Hva tenker du om dette nå, over 10 år etter?

– At Skjæveland Gruppen var villige til å ta denne kostnaden var spesielt og er fortsatt noe det står respekt av. Bedriften har en kommersiell tankegang i bunnen, men de tok likevel et betydelig ansvar – og en økonomisk investering – for et helt fagfelt i Norge. Det gjorde de for å vise at det er mulig å etablere og drifte et åpent system for overvannshåndtering, som virker over tid.

Berømmer også kommunen

Han tar en tenkepause, og fortsetter:

– En ting er hva de gjorde på egen eiendom, men også Sandnes kommune, som var med og tok en risiko knyttet til prosjektet i Vagleskogveien, viste vilje til å satse da Skjæveland ønsket å teste ut ifs-kummene i en kommunal vei, understreker Omdal.

Skjæveland Gruppen tok investeringen og bar ansvaret for funksjonen og driften av kummene de første fem årene. Bedriften og kommunen signerte en avtale med gjensidige forpliktelser, og med en avtale om at kommunen skulle overta ansvaret på sikt. Anlegget i Vagleskogveien er beskrevet i Storm Aquas artikkel.

Infiltrasjon og innovasjon

– Hva er de viktigste forandringene innen overvannshåndtering siden da?

– Det har skjedd mye. Tanken om å infiltrere til grunnen og ha kontroll på hva som skjer der, var helt ny. Tidligere var målet kun å holde tilbake vannet, for så å fordrøye det og slippe det inn i rør. Hele ideen om å lede overvannet ned i bakken, for så å fordrøye det og eventuelt slippe det videre, var ukjent.

Nå er dette etablert som tretrinnsstrategien, men Skjæveland Gruppen så behovet og mulighetene. Deres holdning var: «Vi må vinkle tankegangen i denne retningen og utvikle verktøyene som gjør det mulig».

Da vi skulle måle infiltrasjonen første gangen var det helt nytt. Vi kjøpte et infiltrometer fra Bioforsk, gikk vi ut på feltet, grov et hull i bakken, satte infiltrometeret ned og sprang med vannkanner i intervall for å fylle det med vann. Han ler – i etterkant fant de enklere måter å sørge for påfylling på.

– Det som virkelig sitter igjen er at Skjæveland Gruppen fikk til noe da, som vi snaker om ti år etter. Masteroppgaven min, hvor jeg konkluderte med behov for bred forskning og statlig finansiering, skrev jeg lenge før jeg kjente til dem. Poenget er at de våget å ta det første steget, det som alle satt og ventet på. I løpet av disse årene har det skjedd mye. Nå er åpen overvannshåndtering kommet inn i lovverket, i både Tek 17 og Plan og bygningsloven. Spørsmålet er – hvor langt er vi kommet i praksis?

Nye strategier – samme utfordringer

– Hvor langt er vi kommet i praksis?

– Jeg synes vi har kommet et godt stykke videre i løpet av de siste ti årene. Med tretrinnsstrategien innarbeidet i regelverket har vi etter hvert sett flere gode eksempler på blågrønne prosjekter, hvor overvannet spiller på lag og er en premissgiver for prosjektet - enten det er et samferdselsprosjekt eller et boligprosjekt.

Samtidig erfarer vi dessverre ofte at overvannshåndteringen først blir et tema etter at tomt, bygg og funksjoner er låst. Vi opplever også at overvannshåndteringen oppfattes som et myndighetskrav i stedet for et nødvendig ledd i en overordnet klimatilpasning. Da blir det vanskelig å finne de riktige verktøyene fra verktøyboksen, og å sette disse sammen i systemløsninger.

Når vi får komme inn tidsnok, kan vi med verktøyene vi har i dag, håndtere det meste.

Spørsmålet, eller utfordringen vi står ovenfor nå, er ikke om vi skal bruke løsningene, men hvordan vi får dem inn i hvert prosjekt – og allerede i reguleringsplanfasen.

Nå er det alles ansvar

– Så nå har vi verktøyene og forskningsdata, men det er fortsatt en vei å gå?

– Ja. Selv om vi nå, ti år etter at testfeltet ble bygget, har et mye bedre kunnskapsgrunnlag om hvordan vi kan sette ulike løsninger sammen i system, har vi helt klart fortsatt en vei å gå.

Systembaserte overvannsløsninger er ikke lengre noe vi kan velge vekk, det er noe som må løses, håndteres og ikke minst forståes i hvert eneste prosjekt.

Været blir villere og våtere og et «100 års regn» kommer ikke lengre en gang hvert 100 år.

Jeg tror at initiativene som ble startet med testfeltet – og videreført gjennom Storm Aqua – har gjort at vi langt på vei har startet å bygge kompetanse og kultur hos oss rådgivere, entreprenører, og hos kommunene som skal godkjenne og drifte løsningene. Overvann er ikke lengre bare VA ingeniørens ansvar, det er noe vi løser sammen, understreker VA-ingeniør Stian Omdal fra Cowi.